5 dystopier du bør lese før verden går under

Butler skrev denne i 1993. Handlingen er lagt til 2024. Lauren Olamina er femten år og bor i et inngjerdet nabolag i California der familien hennes prøver å holde resten av Amerika på avstand - et Amerika der klimakrisen har revet samfunnet i fillebiter og vold er den nye valutaen. Lauren har en egenskap som gjør vondt: Hun kjenner andres smerte i sin egen kropp. Da katastrofen til slutt bryter seg gjennom murene, legger hun ut på en ferd nordover langs motorveien med en radikal ny tro i bagasjen. The New Yorker skrev det best: «For sheer peculiar prescience, Butler's novel may be unmatched.» Det er vanskelig å si dem imot.

En mann sitter i bilen sin ved et rødt lys og blir plutselig blind. Ikke svart blind - hvit blind, som om han druknet i melk. En øyelege prøver å stille en diagnose, men rekker knapt å åpne læreboken før han selv er rammet. Snart sprer blindheten seg som en smitte gjennom hele byen. Myndighetene gjør det myndighetene alltid gjør: De sperrer de syke inne, denne gangen i et nedlagt sinnssykehus. Der inne kollapser enhver form for verdighet og medmenneskelighet med en fart som er vanskelig å lese om uten å bli kvalm. Bare én kvinne kan fortsatt se. Saramago fikk Nobelprisen i 1998, og dette er boken du forstår hvorfor av.

En snøtung kveld i Toronto dør den berømte skuespilleren Arthur Leander på scenen midt i King Lear. Samme kveld lander et dødelig virus i Nord-Amerika. Tjue år senere reiser en liten teatertrupp - The Travelling Symphony - mellom de spredte bosetningene ved De store sjøene og spiller Shakespeare for folk som har glemt hva et fly er. Mandel vever sammen tiden før og etter katastrofen med en eleganse som fikk George R.R. Martin til å kalle den «Best novel. The big one.» Det er en bok om at kunst ikke er noe vi driver med når alt annet er på plass. Det er det siste vi gir slipp på.

Skrevet i 1920-tallets Sovjet, lenge før Orwell og Huxley. D-503 er matematiker og ingeniør i En Stat - en nasjon av glass der alt er gjennomsiktig, alle har numre i stedet for navn, og selv sex er regulert av rosa billetter. Så møter han I-330, og for første gang i livet føler han noe som ikke kan uttrykkes i en ligning. Ursula K. Le Guin kalte den «the best single work of science fiction yet written.» Orwell kalte den «a study of the Machine.» Zamjatin selv fikk boken forbudt i hjemlandet i over seksti år. Det sier kanskje noe om hvor godt han traff.

En navnløs forteller jakter på en skjør, hvithåret jente gjennom et landskap der isen kryper stadig nærmere. Hvem er hun? Hvem er han? Og hvem er den voldelige mannen som alltid dukker opp for å ta henne fra ham? Anna Kavan skrev dette mens hun selv var heroinavhengig, og det merkes - boken beveger seg som en feberdøs der virkelighet og hallusinasjon smelter sammen. J.G. Ballard sa det slik: «Few contemporary novelists could match the intensity of her vision.» Kavan døde kort tid etter utgivelsen i 1967. Dette er hennes mesterverk.