5 klassikere på under 100 sider

I åttifire dager har den gamle fiskeren Santiago ikke fått napp. De andre fiskerne i den lille havnen utenfor Havana har begynt å le av ham. Bare gutten Manolin holder ham med selskap. Så, på den åttifemte dagen, biter noe på kroken - noe stort. Hemingway skrev denne på Cuba i 1951 etter en periode der kritikerne hadde begynt å avskrive ham. Sunday Times kalte den «the best story Hemingway has written. No page of this beautiful master-work could have been done better or differently.» Kort tid etter fikk han Nobelprisen.

I 1892 skrev Charlotte Perkins Gilman en kort fortelling om en kvinne som blir sperret inne på et rom av sin egen ektemann - en lege som mener hvile er den beste medisinen mot hennes «nervøse tilstand». Rommet har gult tapet. Kvinnen begynner å studere mønsteret. Etter hvert ser hun en skikkelse bak det, en kvinne som prøver å komme seg ut. Gilman baserte historien på sin egen erfaring med den beryktede «hvilekuren» til Dr. Silas Weir Mitchell. Etter å ha lest fortellingen skal Mitchell ha endret behandlingsmetodene sine. Det er kanskje det beste en novelle noen gang har oppnådd.

Den respekterte forfatteren Gustav Aschenbach lever et liv av struktur og selvdisiplin. En dag reiser han til Venezia, og på hotellet legger han merke til en ung polsk gutt med krøllete blondt hår og et ansikt som minner om en gresk skulptur: Tadzio. Det som begynner som et estetisk blikk utvikler seg til en besettelse som river opp alt Aschenbach har bygget seg selv av - mens kolera sakte brer seg gjennom byen og han nekter å reise hjem. Mann fikk Nobelprisen i 1929, og Independent har kalt denne «one of the undisputed classics of contemporary European literature.» Det er vanskelig å si dem imot.

«Presently I heard a slight groan, and I knew it was a groan of mortal terror - the low stifled sound that arises from the bottom of the soul.» Poe oppfant mer eller mindre kriminalfortellingen og horrorsjangeren på en og samme tid, og i denne samlingen fra Penguins Little Black Classics-serie finner du noe av det mest intense han skrev. Tittelteksten handler om en mann som myrder en gamling og gjemmer liket under gulvplankene, bare for å bli drevet til vanvidd av en lyd han ikke klarer å identifisere: er det den dødes hjerte som slår, eller hans egen samvittighet?

«Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg forvandlet i sengen til et uhyrlig kryp.» Sånn begynner den. Ingen forklaring, ingen oppbygging - bare et faktum. Resten av fortellingen handler ikke om hvorfor det skjedde, men om hva det gjør med familien hans. Først er de redde. Så bekymret. Så irriterte. Kafka ba vennen Max Brod om å brenne alle manuskriptene hans etter sin død. Brod nektet. Det er kanskje den viktigste ulydigheten i litteraturhistorien.